Karens Jul

Skrevet av Amalie Skram og kom ut i 1885. Det er en novelle som skal sette perspektiv på samfunnsproblemer og er skrevet i naturalismen. Som kjent er dette en periode som ligger til dels under realismen, den eneste forskjellen er skjebnesynet.

 

Amalie Skram er født i 1846 i Bergen. Hun følte seg avvist av Norge og bosatte seg i København, men hentet stoffet sitt fra Norge. Spesielt da Bergen.

Hele novellen utspiller seg i et ferjemannshus hvor Karen har søkt ly. En politimann som er i området hører barnegråt inne i huset, og finner Karen med et lite barn. Poltimannen sier til Karen at hun ikke får oppholde seg der, men kan dra til fattigvesenet for hjelp. Karen overtaler politimannen til å la henne bli i kun tre dager, til Madam Olsen kommer hjem. Dette er kvinnen som Karen tjener for.

Kun tre dager senere kommer mannen igjen. Han klarer ikke åpne døren, og hører ingenting innenifra. Han knuser vinduet og bryter seg inn. Og til hans store skrekk finner han dem begge ¨stein døde¨.

Siden dette er en tekst som jeg ikke har tilgjengelig nå, så leser jeg bare et utdrag av den på pc’en.

Utdrag

Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometeret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille ferjemannshus kom der et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige.

Julaften ble der igjen værforandring. Det tødde og dryppet allesteds fra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet.

Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfrie, og føret var verre enn noensinne.

Om, ettermiddagen ved totiden kom konstabelen derned. Han hadde hatt orlov de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.

Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det dog i flere skritts avstand, det der brakte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over dette forsteinede selvsamme. Der gikk en uvilkårlig gysen igjennom ham. Skulle der være hendt noe?

Han skyndte seg hen til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang som han strakte inn gjennom åpningen, og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig.

De var steindøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var der fra brystvorten silt noen dråper blod som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå der som et stille smil.

«Stakkars jente, for jul hun fikk,» mumlet konstabelen mens han visket seg i øyet.

«Men kanskje det er best som det er for dem, begge to. Vårherre han har nå vel en mening med det.»

Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen.

Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere.

Virkemidler

Dette er en typisk tekst i naturalismen, og også for Amalie Skram. Hun skrev ofte om kvinnenes stilling og fattigdom. I teksten kommer det frem at Karen er et menneske i underklassen. Dette kommer fram ved ordbruk, og skildringer. Den er skrevet med autoral synsvinkel, og flere av skildringene kommer gjennom politimannens øyne. 

Jeg tror det Amalie prøver å få frem i teksten er vår likegyldighet til de lavere stilte i samfunnet. Hvem bryr seg egentlig om Karen når hun dør? Ingen. Det de gjør er å rive huset som hun døde i, for at <<alskens løsgjengere>> ikke skal oppholde seg der.

Hva synes jeg? 

Jeg synes teksten er skrevet på en bra måte, hvor Amalie har fått frem et budskap. Novellen viser klasseforskjellene i samfunnet, hvor politimannen da tilhører en form for overklasse. Det er en novelle jeg anbefaler alle å lese, og tenke litt gjennom.