Skrevet av Amalie Skram og
kom ut i 1885. Det er en novelle som skal sette perspektiv på samfunnsproblemer
og er skrevet i naturalismen. Som kjent er dette en periode som ligger til dels
under realismen, den eneste forskjellen er skjebnesynet.
Amalie Skram er født i
1846 i Bergen. Hun følte seg avvist av Norge og bosatte seg i København, men
hentet stoffet sitt fra Norge. Spesielt da Bergen.
Hele novellen utspiller
seg i et ferjemannshus hvor Karen har søkt ly. En politimann som er i området hører
barnegråt inne i huset, og finner Karen med et lite barn. Poltimannen sier til
Karen at hun ikke får oppholde seg der, men kan dra til fattigvesenet for
hjelp. Karen overtaler politimannen til å la henne bli i kun tre dager, til
Madam Olsen kommer hjem. Dette er kvinnen som Karen tjener for.
Kun tre dager senere
kommer mannen igjen. Han klarer ikke åpne døren, og hører ingenting innenifra.
Han knuser vinduet og bryter seg inn. Og til hans store skrekk finner han dem
begge ¨stein døde¨.
Siden dette er en tekst som jeg ikke har
tilgjengelig nå, så leser jeg bare et utdrag av den på pc’en.
Utdrag
Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk
termometeret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille
luft. På vinduene i det lille ferjemannshus kom der et tykt lag av hvitt rim,
som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige.
Julaften ble der igjen værforandring. Det tødde og dryppet allesteds
fra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet.
Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfrie, og føret var
verre enn noensinne.
Om, ettermiddagen ved totiden kom konstabelen derned. Han hadde hatt
orlov de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber som legen hadde gitt
ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.
Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så
han det dog i flere skritts avstand, det der brakte ham til å stanse og bli så
underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for
to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig
ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over dette
forsteinede selvsamme. Der gikk en uvilkårlig gysen igjennom ham. Skulle der være
hendt noe?
Han skyndte seg hen til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en
rute, fikk fatt på en jernstang som han strakte inn gjennom åpningen, og hektet
med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig.
De var steindøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden
brystet i munnen. Nedover dets kinn var der fra brystvorten silt noen dråper
blod som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå
der som et stille smil.
«Stakkars jente, for jul hun fikk,» mumlet konstabelen mens han visket
seg i øyet.
«Men kanskje det er best som det er for dem, begge to. Vårherre han har
nå vel en mening med det.»
Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så
på stasjonen for å melde tildragelsen.
Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle
ferjemannshus rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være
tilholdssted for alskens løsgjengere.
Virkemidler
Dette er en typisk tekst i
naturalismen, og også for Amalie Skram. Hun skrev ofte om kvinnenes stilling og
fattigdom. I teksten kommer det frem at Karen er et menneske i underklassen.
Dette kommer fram ved ordbruk, og skildringer. Den er skrevet med autoral
synsvinkel, og flere av skildringene kommer gjennom politimannens øyne.
Jeg tror det Amalie prøver
å få frem i teksten er vår likegyldighet til de lavere stilte i samfunnet. Hvem
bryr seg egentlig om Karen når hun dør? Ingen. Det de gjør er å rive huset som
hun døde i, for at <<alskens løsgjengere>> ikke skal oppholde seg der.
Hva synes jeg?
Jeg synes teksten er
skrevet på en bra måte, hvor Amalie har fått frem et budskap. Novellen viser
klasseforskjellene i samfunnet, hvor politimannen da tilhører en form for
overklasse. Det er en novelle jeg anbefaler alle å lese, og tenke litt gjennom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar